De høye prisene som Høie nå beklager, er til dels en konsekvens av ordningen som medvirket til nullvekst i legemiddelkostnader i mange år, skriver Ivar Sønbø Kristiansen i Dagens Næringsliv.
Kristiansen er lege og helseøkonom. Han er professor emeritus ved Universitetet i Oslo og assosiert partner i Oslo Economics.
– Det er lett å forstå at Høie er fortvilt over økende legemiddelkostnader, men de «uetiske» prisene avgjøres til syvende og sist av hva kjøper er villig til å betale. Når Beslutningsforum, som avgjør hvilke legemidler og metoder som dekkes av det offentlige, har avtalt en pris for et kreftlegemiddel som gir en samlet kostnad på 350 millioner kroner i 2017, er forumet selv medansvarlig for prisen, skriver Sønbø Kristiansen.
Han minner om at Norge fra 2001 har hatt en ordning med økonomisk evaluering av legemidler for å unngå å betale for høye priser, og at denne ordningen har bidratt til at legemiddelkostnadene har holdt seg på samme nivå hvert år (ca. 18 milliarder kroner) i perioden 2007-2013, mens andre deler av helsetjenesten hadde en betydelig vekst.
Han påpeker også at antall nye krefttilfeller trolig øke fra 32.000 i 2015 til 43.000 i 2034, og at dette vil kreve mer helsepersonell.
– Her vil økende etterspørsel gi økende lønnsnivå. Fremtidens største utfordring for helsetjenesten er neppe legemiddelkostnader, men lønninger, skriver Sønbø Kristiansen.
Høie hevder også at legemiddelprodusentene venter en fortjeneste man ellers bare ser i kjeltringvirksomheter. Sønbø Kristiansen viser da til Standard & Poor’s aksjeindekser som viser en årlig avkastning på 12,5 % for de 500 største selskapene i USA de siste fem år, mot 11,9 % for legemiddelfirmaer. Det finnes noen unntak, som i de fleste bransjer, men i hovedsak er avkastningen altså lavere for legemiddelprodusentene.
– Legemiddelprisene er hemmelige, men det er også myndighetenes betalingsvilje for gode leveår. Myndighetene graderer betalingsviljen etter tilstandens alvorlighet, men graderingen er også hemmelig, minner professoren om.
Han mener Høie har de verktøy han trenger for å styre prioriteringene og dermed legemiddelprisene, men at systemet er modent for uavhengig evaluering og revisjon.
– Systemet med Beslutningsforum er ikke perfekt. Legemiddelverket har monopol på å vurdere kostnadseffektiviteten, og det finnes ingen ekstern kvalitetskontroll eller ankemulighet.
– Påstander om uetisk prising og kjeltringfortjeneste kan kanskje bidra til folkelig støtte for å si nei til nye legemidler, men vil de gi bedre forhandlingsklima og lavere priser? Produsentene er vant til å bli omtalt som uetiske, og det er ikke åpenbart at Høies påstander vil «mykgjøre» produsentene i prisforhandlinger. Etter mitt syn får befolkningen totalt sett mest helse ved å ta utgangspunkt i regjeringens prioriteringsmelding, skriver Sønbø Kristiansen.
Hele debattinnlegget kan du lese i dagens utgave av Dagens Næringsliv og som blogg på Dagens Medisin.