Fagseminaret ble ledet av Tore Kvien, som er revmatologi-professor ved Universitetet i Oslo (UiO). Kvien har vært professor ved UiO siden 1997 og ledet revmatologisk avdeling ved Diakonhjemmet sykehus.
Seminaret bestod av innlegg fra flere leger på feltet, i tillegg til Sykehusinnkjøp og pasientforeninger.
Knutsen hadde et innledende innlegg i forkant av den første panelsamtalen, hvor hun snakket om utfordringer ved tilgang til biologiske legemidler i Norge.
– Jeg vil begynne med et lite historisk perspektiv, da de nye TNF-hemmerne ble godkjent av European Medicines Agency (EMA) og kom på markedet for 20 år siden sto vi i de samme diskusjonene som vi står overfor også i dag; at nye legemidler er dyre og sprenger budsjettet. Men hva er forskjellen mellom den gang da og nå? Tilbake på 2000-tallet tok klinikere i bruk de nyeste innovasjonene med en gang, ettersom vi ikke hadde et etablert system for innføring, som systemet Nye metoder i dag. Da investerte Norge i de nye behandlingene for pasienter med leddgikt
– Og hvilken verdi har denne investeringen gitt? For pasientene var det revolusjonerende. Men det har ikke vært revolusjonerende bare for pasientene, dette har også hatt en verdi for helsetjenesten og samfunnet. Oslo revmatismesykehus, som hadde 132 sykehussenger, ble lagt ned i 2000 fordi det ikke lenger var behov for det grunnet den medisinske utviklingen, fortalte Knutsen.
Livssyklusen til et legemiddel viser at kostnadene vil gå nedover etter innføring.
– Det koster å investere, men verdien som tilfaller pasientene og samfunnet er stor. Legemiddelkostnadene vil kun gå nedover etter innføring, grunnet både konkurranse og patentutløp. Dette er livssyklusen til et legemiddel. Det er behov for ulike anskaffelsesmodeller, avhengig av hvilken fase et legemiddel er i. Det er utfordringer med å rigge anbud for legemidler som er både er helt nye eller legemidler som har gått av patent, sa Knutsen.
Hun stilte blant annet disse spørsmålene i forkant av panelsamtalen, hvor hun selv deltok, sammen med Jan Frich, Guro Løvik og Siri Lillegraven, alle ved Diakonhjemmet sykehus, Øystein Sandanger ved Oslo universitetssykehus, Ann Kristin Bakke i Norsk Revmatikerforbund og Eldrid Oftestad i Psoriasis- og eksemforbundet. Tema for samtalen var nye legemidler og behandlingsprinsipper.
- Er vi fornøyd med «godt nok» og har vi råd til å akseptere «godt nok» og ikke ta i bruk nye innovasjoner?
- Ønsker vi at samfunnet skal bruke tid og ressurser på å ta inn velfungerende pasienter for å bytte legemidler grunnet pris/økonomi, og at pasienter må begynne på rimeligste behandling når det finnes mer effektive legemidler?
– Det er gjort mange grep for å gjøre tilgangen til nye behandlinger bedre. Brukerstemmen blir viktig i utviklingen av systemet. Avslag bunner ofte ut i helseøkonomisk modell, hvor man ser på hva som er gevinsten/nytten av behandlingen. Noen felt er villig til å strekke seg lenger for betalingsvillighet. Det er nyttig å få diskutert videre, sa Frich.
Knutsen deltok også i den andre panelsamtalen, sammen med Pål Rydstrøm i Sykehusinnkjøp, Kjetil Bergsmark ved Diakonhjemmet sykehus, Sigrid Narum ved Mangelsenteret og Kåre Steinar Tveit ved Haukeland Universitetssjukehus. Tema for denne samtalen var Biologiske legemidler – mangelsituasjoner, markedssvikt og utfordringer med tilgang.
– Vi opplever en god dialog med Sykehusinnkjøp. Priskorridor er et godt forslag for å se på rigging av anskaffelser på nye innovasjoner, dette kan være en del av løsningen for å få raskere innføring.
Rydstrøm vil gjerne finne løsninger sammen med leverandørene.
– Vi har ikke sjanse til å innføre fornuftige krav uten dialog med leverandørene. Vi må finne frem til gode løsninger, sammen, sa han.
