– Som vi ser her i dag har vi en ansvarsbevisst legemiddelindustri som selv setter fokus på temaet antibiotikaresistens. Det vil jeg berømme dere for.
Det sa statssekretær Fredrik Wang Gierløff da legemiddelindustrien, ved LMI, MSD, Pfizer, Leo Pharma og GSK i dag arrangerte et åpent møte om antibiotikaresistens på Grand Hotell i Oslo.
På agendaen sto blant annet miljøkrav i offentlige anskaffelser og nye finansieringsmodeller for antibiotika. Begge temaene ble belyst både fra en industriperspektiv og fra en offentlig perspektiv.
Ønsker miljøkrav i offentlige anskaffelser
Morten Tangnes fra Pfizer representerte LMIs miljøgruppe, og fortalte om arbeidet LMI har gjort på området over lang tid. Allerede i 2013, da LMIs samfunnsansvarsutvalg ble opprettet, var det et uttalt mål at miljøkrav skulle inngå i offentlige anskaffelser. Utvalget ble invitert med i arbeidet med prosjektet Grønt Sykehus, og dette arbeidet bygde man videre på da man opprettet LMIs miljøgruppe. Problemene med utslipp av antibiotika ved produksjonsanlegg i India står høyt på gruppens dagsorden.
– Den store utfordringen innen antibiotikaresistens ligger ikke bare innen forbruk, men også innen avfallshåndtering. En av flere rapporter anslår at 88 % av utslippene kommer fra pasienter, 10 % fra ubrukte medisiner som kastes, og 2 % fra fabrikkutslipp. Det høres kanskje lite ut med 2 %, men der utslippene skjer har det enorme konsekvenser i form av resistensutvikling, som også spres global Vi har vel alle sett den aktuelle Brennpunktprogrammet, og det er på ingen måte etisk ansvarlig å produsere legemidler på den måten, sa Tangnes.
En av utfordringene er at det bare er virkestoffet som produseres av underleverandører i India, mens resten av ingrediensene produseres andre steder. Ingen myndigheter stiller miljøkrav til hele denne produksjonskjeden.
– Det er altså dette vi har vært en pådriver for lenge; at myndighetene må stille miljøkrav når de kjøper legemidler. Disse kravene må gjelde for hele produksjonskjeden. Dermed vil de som oppfyller miljøkravene få konkurransefortrinn, og det vil i seg selv være drivende, sa Tangnes.
Myndighetene lover å stille miljøkrav
I Norge er det nå Sykehusinnkjøp HF som står for alle innkjøp til sykehusene – fra toalettpapir og te til helikoptre og legemidler. Det er Legemiddelinnkjøpssamarbeidet (LIS), nå en divisjon i Sykehusinnkjøp HF, som har ansvaret for legemiddelinnkjøpene. Den nye direktøren i LIS, Bente Hayes, kunne på dagens møte love at miljøkrav snart vil bli stilt.
– Vi har som oppgave å sørge for at anskaffelsene skjer på en korrekt og samfunnsansvarlig måte, og vi skal være en pådriver for etisk handel og miljøvennlige innkjøp. Men vi henger fryktelig etter når det gjelder legemidler, for der har vi ikke hatt noen miljøkrav. Det kan vi rett og slett ikke tillate oss lenger dersom vi skal ha en bærekraftig utvikling videre. Vi har 21 helseforetak, og vi gjør årlig 7000 avtaler totalt, deriblant med 70 legemiddelleverandører. I dag er det ingen som følger opp leverandørene, og vi har allerede hatt et møte med LMI for å se hvordan vi kan kategorisere og drive innkjøpene våre i fremtiden. Og særlig hvordan vi kan tenke nytt i innkjøp av antibiotika. Dette blir hovedfokus for oss nå utover i 2017, i samarbeid med dere som sitter her i salen, sa Hayes.
Hun syns det er gledelig at helseminister Bent Høie sier at vi må vurdere etiske krav for innkjøp av medisiner.
– Nå trenger han ikke si at han skal vurdere det, for nå skal vi gjøre det, sa Hayes.
Nye finansieringsmodeller for antibiotika
En annen utfordring når det gjelder antibiotikaresistens er at det ikke utvikles nok nye antibiotika. 37 antibiotika er under utvikling, men man vet at det bare er en brøkdel av legemidler under utvikling som kommer helskinnet gjennom hele utviklingsløpet. Industrien mangler i tillegg insentiver for å drive lange, kostbare og kompliserte utviklingsløp på medisiner som helst ikke skal brukes. Så hvordan kan man finne løsninger på dette? Flere land jobber med å utvikle nye finansieringsmekanismer, deriblant Norge.
Karianne Johansen ved Folkehelseinstituttet fortalte på møtet om deres arbeid med et pilotprosjekt som kan bidra til å sikre riktig bruk, samt å bevare og sikre tilgang til særskilt viktige antibiotika i den norske helsetjenesten. Ut over dette har industrien foreslått at Norge bør være med på å teste en betalingsmodell som skiller salg fra bruk («de-linkage»). Et forslag til en slik modell ble på møtet presentert av Hans Petter Strifeldt fra MSD. Han representerte LMIs antibiotikagruppe.
– Den tradisjonelle finansieringsmodellen går ut på at utgiftene man har på utviklingen tjenes inn igjen når legemiddelet tas i bruk. Men denne modellen fungerer ikke med nye antibiotika, fordi man helst ikke skal ta dem i bruk. Vårt forslag går ut på at staten betaler en fast sum, grunnbetaling X, som gir dem fri tilgang på eksisterende antibiotika. Deretter kan man bygge på en innovasjonsdel ved at firmaer som introduserer nye antibiotika kan få et tilslag på denne grunnbetalingen (+Y %), sa Strifeldt.
En slik «de-linking»-modell har flere fordeler ved at den:
- Gir helsetjenesten fri tilgang til så mye antibiotika som det til enhver tid er behov for
- Gir insentiver til FoU
- Gir IKKE insentiver til økt eller feil bruk
- Gir befolkningen tilgang til nødvendige antibiotika
- Gir mulighet for å bygge lagre
- Bruker industriens driv til å sikre riktig bruk
Modellen gir også Norge fordeler som tilgang til så mye eller så lite antibiotika fra avtalepartnerne som nødvendig, tilgang til innovasjoner, tilgang til industriens ekspertise, industristøtte til antibiotikakonserverende initiativer og mulighet til å bygge på internasjonalt renommè etter ebolavaksine-suksessen.
– Vi mener Stortinget bør anmode regjeringen om å sette i gang arbeid for å utrede alternative finansieringsmodeller i den hensikt å pilotere en eller flere modeller. Norge har den nødvendige infrastrukturen og de nødvendige ressursene som skal til, og det vil gi et svært verdifullt internasjonalt bidrag dersom vi får det til, sa Strifeldt.