– Romania er et veldig vakkert land, og særlig naturen ute i distriktene og oppe i fjellene – akkurat som i Norge. Men forskjellene i levestandard mellom by og land er store, forteller hun.
Andreea Mocofan er født i Bucuresti i 1988, og levde sine første to år i et kommunistisk diktatur. Nicolae Ceaușescu ble styrtet året etter, i desember 1989, og landets overgang til demokrati begynte.
– Jeg var bare rundt to år gammel da kommunismen falt, men den stoppet jo ikke over natten, så jeg har noen minner fra den tiden. I tillegg har familien min fortalt mange historier. Samfunnet vårt måtte utvikle seg og tilpasse seg til demokrati, lære nye verdier og åpne opp for andre kulturer. Vi måtte rett og slett ta igjen det tapte. Jeg ble etter hvert en stor tilhenger av teknologi, for jeg så hvor viktig teknologiselskapene var for at Romania skulle komme seg videre. Når man har sett begge sider av medaljen, setter man ekstra stor pris på den ene siden: på ytringsfrihet, at man kan være seg selv og velge sine egne verdier i livet. I en del vestlige land tar man dette for gitt, mens vi setter mer pris på samfunnet vi nå lever i, sier Mocofan.
Sykdom i familien ble avgjørende for yrkesvalget
Bestemoren nektet å lære henne å lage mat, og sa hun heller måtte bruke tiden på å studere, slik at hun kunne få noe ut av livet sitt. Selv hadde hun ikke fått den muligheten.
– Hun prøvde imidlertid å lære meg å strikke, men jeg var for opptatt med å leke med biler, ler MSD-sjefen.
Yrkesvalget var ikke lett. Skulle hun velge noe innen bil eller fly? Eller kanskje bli lege?
– Da jeg var barn ville jeg bli Formel 1-sjåfør, og oppsøkte fornøyelsesparker og gokart-baner der jeg kunne kjøre fort. En stund snuste jeg også på muligheten til å bli pilot, men fant ut at jeg ville ha en mer variert hverdag og en jobb der jeg kunne sove om natta. Lege sto en stund høyt på ønskelista, for jeg hadde flere i familien med helseutfordringer og ønsket å kunne hjelpe dem. Blant annet er broren min født med en kronisk og uhelbredelig sykdom. Men da det viste seg at jeg ikke tålte å se blod, landet jeg på å ta en mest mulig bred utdannelse som kunne gi meg mange valg på sikt, forteller hun.
En smakebit på ulike bransjer
Det ble bachelorstudier i økonomi og statsvitenskap parallelt, i noen krevende år, og deretter en master i forretningsledelse kombinert med et første møte med arbeidslivet. Alt i hjembyen Bucuresti.
– Jeg valgte å starte i konsulentbransjen, for da kunne jeg jobbe med forskjellige sektorer og finne ut hvilken jeg foretrakk. Etter å ha jobbet som konsulent for alt fra finans og olje og gass til forbruksvarer (FMCG), ble jeg leid inn som konsulent for Pfizer i Romania. Jeg ble umiddelbart imponert over hvor viktig legemiddelindustrien er for samfunnet. Tenk å ha evnen og muligheten til å bidra til å bedre helsen og øke levealderen i befolkningen. Nå ser jeg til og med at vi på sikt kan utrydde livmorhalskreft med vaksiner og kurere kreft med immunterapi. Så etter fem år i konsulentbransjen innså jeg at det var legemiddelindustrien jeg ville satse på. Nå har jeg vært i industrien i nesten 10 år, og stortrives, sier Mocofan.
Pfizer ble hennes første legemiddelfirma i 2015, og det gikk ikke lenge før hun innså hvor viktig feltet marked access er.
– Da jobber du rett og slett med at pasienter skal få raskest mulig tilgang til de nyeste legemidlene. Og da moren min fikk brystkreft i 2020 følte jeg på nært hold hvor viktig jobben min var. Man vil jo at de man er glad i skal få den beste behandlingen og leve lengst mulig.
Det måtte bli immunterapi
Andreea Mocofan ble forfremmet til Director patient and health impact for Sentral- og Øst-Europa for Pfizer Romania, men ønsket seg etter kort tid tilbake til «the middle of the action» der hun kunne bidra til å bringe folk sammen og oppnå resultater. Det førte henne til stillingen som Business unit lead for inflammasjon og immunologi. Hun trivdes godt i Pfizer, men livet førte henne videre.
– I og med at moren min hadde fått brystkreft, leste jeg meg opp på immunterapi og onkologi. En headhunter fikk til svar at han bare kunne friste meg med ny jobb hvis det innebar å jobbe med immunterapi. Han ledet meg til MSD. Som director of oncology i MSD Romania klarte jeg og teamet mitt – gjennom organisatoriske endringer – å nå ut med behandlinger til enda flere pasienter. Det er jeg stolt av, forteller Mocofan.
Moren er ikke kreftfri, men lever godt takket være den innovative behandlingen hun har fått.
– Hun har god livskvalitet tatt i betraktning at hun har brystkreft med spredning. Vi setter pris på hver dag hun får, og sykdommen hennes minner oss på at vi må sette pris på livet og være takknemlige for det vi har.
Ønsket seg til Norge
Jobben i MSD i Norge, som hun tiltrådte 1. mars i år, er hennes første jobb utenfor Romania. Og den første hun har fått uten å bli headhuntet.
– Ja, denne stillingen søkte jeg spesifikt på. Jeg visste en del om Norge gjennom folk jeg har møtt de siste årene, så for meg var det et lett valg. Norge har en flat struktur både i samfunnet og i arbeidslivet, i motsetning til en del land i sentral- og øst-Europa. Her får du direkte tilbakemeldinger og verdsettes for den faktiske jobben du gjør. Jeg var så heldig å få stillingen, så nå leder jeg et fantastisk team. Hver eneste dag blir jeg imponert over hvor engasjerte og dedikerte de er i jobben sin, sier Mocofan.
MSD Norge flyttet nylig fra Drammen, der de har holdt til i over 50 år. Nå har de hovedkontor rett ved Nationaltheatret i Oslo, i leide Spaces-lokaler. Der bytter de ansatte på kontorplassene når de ikke sitter på hjemmekontor. MSD har også kontor i Bergen, der avdelingen for dyrehelse ligger, som har legemidler og vaksiner både til gris, storfe, hund, katt og fisk. Totalt jobber det om lag 150 personer i MSD i Norge.
Elsker å se ansatte utvikle seg
Andreea Mocofan er en leder som streber etter å få sine ansatte til å blomstre.
– Jeg er veldig opptatt av mennesker. Det definerer meg. Jeg elsker å inspirere medarbeiderne mine, gi dem vennlige dytt i riktig retning og se dem utvikle seg. Jeg har erfart at tillitskultur er det som får mennesker til nye høyder.
Hun ønsker blant annet at teamet hennes skal jobbe med å finne ut hva som må til for å få raskere tilgang til nye legemidler i Norge. Nylig ble årets WAIT-rapport publisert, der tallene viser at norske pasienter må vente stadig lenger på å få tilgang til nye og innovative legemidler. Nå tar det i snitt 494 dager fra EU har godkjent et legemiddel til Norge har sagt ja til å ta det i bruk. I Danmark tar det 109 dager. Romania er ytterligere langt ned på listen, med 775 dager, men der er likevel viljen til samarbeid og alternative prisavtaler stor.
500 dager er trist
– Disse forskjellene er først og fremst relatert til finansiering. For det er en sterk politisk vilje i Romania til å gi tilgang til innovasjoner, og mye er gjort med tanke på å innføre alternative prisavtaler slik at pasientene får tilgang til legemidlene så raskt som mulig. Men det er trist at det er så mye som 500 dager i Norge. Norge pleide å sette en standard for andre land med tanke på tilgang og verdsetting av innovasjoner. Jeg tenker at finansieringen bør være det minste problemet her. Systemet bør være mer transparent og forutsigbart, og hvis alle parter er enige om at vi må finne ut hvordan pasientene kan å raskere tilgang, tror jeg vi kommer til å finne en måte å løse det på. Norge har en fantastisk infrastruktur på helsedata, så vi kan bruke helseregistrene og si «ok, hvor godt virker dette legemiddelet, , og hvilken type kontrakt kan vi bruke basert på dette?».
Mocofan skulle ønske at flere hadde forståelse for at legemiddelutvikling tar tid og koster penger. Globalt brukte MSD, kjent som Merck & Co. Inc. i USA og Canada, 30 milliarder dollar på forskning og utvikling i 2023. MSD har et sterkt fokus på forskning og er også det selskapet som gjør flest kliniske studier i Norge, innen blant annet hjerte- og karsykdom, diabetes, vaksiner, nevrologi og mange typer kreft.
– Hadde ikke industrien gjort dette, hadde vi ikke hatt legemidler, understreker Mocofan.
Norske jordbær og Game of Thrones
Barndomsdrømmen om å få bidra til å redde og forbedre liv er altså oppfylt. Fritiden bruker hun til å oppfylle alle de andre drømmene og interessene, og de er det mange av.
– Jeg liker å utfordre meg selv og prøve å forstå egne grenser, så jeg prøver ut ulike sporter, som fallskjermhopping og kitesurfing, Crossfit har jeg drevet med i mange år, og deltatt litt i konkurranser på lavt nivå. Og så elsker jeg biler generelt og Formel 1 spesielt, så jeg ser mye på motorsport på TV. Jeg liker å reise og har en forkjærlighet for greske øyer, der jeg kan utforske hver øy sin unike historie – helst med en lokal guide. Og så liker jeg heavy metal og spesielt hardcore metal. Jeg har vært på Rammstein-konsert og nylig så jeg Metallica på musikkfestivalen Tons of Rock. Det var spesielt å være på metal-konsert i strålende sol, og jeg tror det var litt sjokk for Metallica også, som hadde forberedt fyrverkeri og greier, ler hun.
Hjemme i leiligheten i Bjørvika setter hun seg gjerne ned med en god bok, helst i kategorien filosofi eller nevrovitenskap.
Og med hele 6 måneders erfaring fra Norge er hun en utmerket turistguide for kjæresten, venner og familie, når de kommer på besøk.
– Da jeg kom hit i januar, så det ut som et filmsett fra Game of Thrones. Det var masse snø og minus 30 grader! Jeg tror det var en test fra teamet mitt for å se om jeg kom tilbake, ler hun.
– Men jeg elsker Norge, så jeg blir. Vinter-Oslo og sommer-Oslo er som to forskjellige byer. Jeg har ikke sett så mye annet av Norge enda, men jeg har vært på Oscarsborg. Neste plan er å dra til Lofoten. Min siste oppdagelse er norske jordbær, de er de beste jeg har smakt! Og norsk sjokolade! Jeg føler meg hjemme her. Jeg er heldig.