Sykehusutvalget trekker frem at for å bevare og videreutvikle den offentlige helsetjenesten, må befolkningen oppleve tilgangen til nødvendig helsetjenester som god og likeverdig, personellressursene må brukes best mulig, og helsetjenesten må ha legitimitet og oppslutning i befolkningen. Legemiddelindustrien (LMI) deler denne oppfatningen, og har følgende innspill til høringen:
Verdigrunnlaget
Utvalget trekker frem at helsetjenestens verdigrunnlag er beskrevet og drøftet i Meld. St. 34 (2015–2016) Verdier i pasientens helsetjeneste og i Meld. St. 38 (2020–2021) Nytte, ressurs og alvorlighet – prioriteringer i helse- og omsorgstjenesten. LMI viser til utvalgets fremtidsbeskrivelse om at spesialisthelsetjenesten fremover vil måtte gjøre tøffere økonomiske prioriteringer. LMI mener det er avgjørende at disse prioriteringene har god forankring og aksept i befolkningen. Meld. St. 34 (2015-2016) Verdier i pasientens helsetjeneste, ble vedtatt av et enstemmig Storting, noe som er en styrke når avgjørelser som har betydning for befolkningens liv og helse skal tas. I tillegg vil godt forankrede prioriteringskriterier i større grad kunne følges opp av helsepersonell i hverdagen. Regjeringen har varslet at det kommer en ny prioriteringsmelding i 2024, og LMI mener det er avgjørende med åpenhet og en stor samfunnsdebatt for at en prioriteringsmelding skal kunne ha legitimitet. Videre er det viktig at en ny prioriteringsmelding må gjelde hele helsetjenesten og ikke kun for legemiddelområdet. Legemidler utgjør kun en liten del av helsebudsjettet, og det er nødvendig å se prioriteringer av helsetiltak i et helhetsperspektiv for å sikre en bærekraftig helsetjeneste i fremtiden.
For å kunne gjøre riktige investeringer i fremtiden, må den kommende prioriteringsmeldingen vurdere verdsetting av helseeffekter ut ifra et mål om effektiv bruk av samfunnets ressurser. Verdien av et godt leveår er ikke justert siden 2015, noe som kan gi feilinvesteringer og redusert tilgang til ny behandling for norske pasienter. En sentral forutsetning for gode prioriteringer er at riktig alternativkostnad benyttes. Dagens alternativkostnad er ikke prisjustert siden 2015, og er heller ikke estimert på bakgrunn av norske forhold. For å bevare en helsetjeneste hvor befolkningen opplever tilgangen til nødvendige helsetjenester som god og likeverdig, bør derfor den kommende prioriteringsmeldingen fastslå at årlige pris- og effektivitetsjusteringer innføres. Videre bør meldingen vurdere om verdien av alternativkostnad er korrekt estimert, slik at vi unngår å bruke stadig knappere ressurser på feilinvesteringer.
Konsekvensen av å ikke justere alternativkostnaden, er at den ikke lenger vil fungere som målestokk for god prioritering. Det kan bety lenger ventetid for innføring av ny behandling, og at begrensede midler investeres i mindre effektive tiltak. Det er alvorlig når vi går en fremtid i møte med stort behov for ny teknologi og behandling for å bøte på kapasitetsutfordringer i helsetjenesten. Videre har det den konsekvens at tiltak i helsetjenesten gis lavere verdi enn tiltak med tilsvarende effekt i andre sektorer. For å sikre at helsetjenesten har legitimitet og oppslutning i befolkningen, bør verdien av et godt leveår være lik på tvers av samfunnssektorer.
Innsatsstyrt finansiering
Samtidig viser Helsepersonellkommisjonen, som Sykehusutvalget trekker frem, et krevende fremtidsbilde for helsetjenesten, både i form av bemanningsutfordringer og et økende gap mellom befolkningens forventninger til best mulig behandling og tilbudet tjenesten vil være i stand til å levere. LMI deler konklusjonen om at det ikke er mulig å bemanne seg ut av utfordringene fremover, og at nye satsinger må ha som hovedmålsetning å redusere arbeidskraftsbehovene. Da er det avgjørende at finansieringsmodellene legger til rette for bruk av nye innovative medisinske produkter, som kan bidra til å avlaste helsetjenesten.
Utvalget peker selv på at kunnskapsgrunnlaget for å erstatte dagens modell med 40 % innsatsstyrt finansiering med rammefinansiering som hovedmodell, er svakt for å vurdere effekten og nytten av de to modellene. LMI mener det vil være mulig å se på endringer i dagens modell for å redusere utilsiktede tilpasninger, heller enn å gjør en stor endring uten at forslaget er tilstrekkelig konsekvensvurdert.
LMI er bekymret for at risikodelingen som foreslås mellom stat og regionale helseforetak ikke vil være tilstrekkelig for å ta høyde for innføring av nye innovative behandlinger. Vi ser allerede i dag at budsjettsituasjonen er mer krevende i mindre helseforetak når det gjelder bruk av nye legemidler. I dag har flere legemidler egne DRG-satser. Det bidrar til at pasienter i alle foretak får tilgang til disse legemidlene, uavhengig av den økonomiske situasjonen i helseforetaket. LMI er bekymret for at en rammefinansiering vil føre til at færre pasienter får tilgang til disse legemidlene av økonomiske årsaker. Ved å gjøre basistilskudd til hovedmodell risikerer man at sykehus i større grad vil måtte benytte det rimeligste alternativet, selv om det finnes bedre medisinske produkter tilgjengelig. Dette vil også kunne fortrenge innovasjon.
Systemet med diagnoserelaterte grupper (DRG) sikrer en bedre risikodeling mellom stat og helseforetak, og fører til at helseforetakene får dekket kostnadsveksten knyttet til hvor mye ressurser de faktisk bruker til blant annet legemidler. Dette sikrer i større grad at pasienter i hele landet får en likeverdig behandling.
LMI mener det også vil være vanskelige å fastsette innslagspunktet i en toppfinansieringsmodell. Dette vil gi mindre forutsigbarhet i helseforetakenes økonomi, og vil kunne forsterke behovet for å gjøre prioriteringer basert på økonomi alene.
Dagens styringsmodell
Utvalget påpeker at en god styringsmodell er kjennetegnet av at det er tilrettelagt for innsyn og åpenhet i beslutningsprosesser, beslutninger og begrunnelser. Dette er viktig for alle deler av den offentlige helsetjenesten. Evalueringen av systemet for Nye metoder konkluderte med at det er manglende tillit mellom systemaktørene på den ene siden og eksterne interessenter på den andre. LMI mener det må gjøres flere tiltak for å styrke transparensen og medvirkningen, slik at tilliten mellom systemet og omverdenen forbedres.
Forskning i sykehus
Sykehusutvalget trekker frem at selv om det er forskningsaktivitet ved alle helseforetak, er aktiviteten størst ved universitetssykehusene. Det vises til at det har vært en vekst i avlagte doktorgrader knyttet til spesialisthelsetjenesten, og at antall publiserte vitenskapelige artikler økte fra 2 074 i 2007 til 5 030 i 2021. Samtidig viser en rapport fra Boston Consulting Group fra februar 2023 at Norge frembringer færre patenter og nye selskaper enn sammenlignbare land, til tross for den fremragende helseforskningen som finner sted. For at helseforskningen skal komme pasientene til gode, er det behov for å styrke det offentlig-private samarbeidet og den tverrfaglige forskningen og innovasjonen. LMI mener det må etableres sterkere insentiver for at publikasjonene fra norsk helseforskning omsettes i patenter og bedriftsetableringer.
Utvalget viser til at det i 2021 var 15 065 nye pasienter som ble inkludert i til sammen 485 behandlingsstudier i norske sykehus. Kliniske studier er viktig for å kunne ta i bruk nye behandlinger. Før en studie kan gjennomføres i Norge, skal den godkjennes av Statens legemiddelverk og de regionale etiske komitéene for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). Godkjenningene skal sikre at studien følger norsk lov og oppfyller alle etiske retningslinjer, slik at pasientens rettigheter og sikkerhet ivaretas, samt at nytten av studien vurderes som større enn risikoen for deltakerne. Selv om utviklingen i antall kliniske studier går i riktig retning, tiltrekker Norge bare en liten andel av behandlingsstudier som pågår i Europa. Gjennom handlingsplanen for kliniske studier, er det etablert utprøvingssentre innen enkelte terapiområder for å øke studieaktiviteten. Det er viktig at sykehusene allokerer tid og ressurser – og også sengeplasser, som sikrer at Norge når opp i konkurransen om kliniske behandlingsstudier. For at forskningsaktiviteten skal øke ytterligere er det også viktig at det norske lovverket harmoniseres med lovverket i sammenlignbare land, som Danmark og Sverige, og at sykehusene gis incentiver til å prioritere kliniske studier.
Samhandling og gode pasientforløp
LMI er enig med utvalget i at forutsetning for gode pasientforløp, er at IKT-systemene i kommuner og helseforetak understøtter samhandlingen mellom helsepersonell på tvers av virksomheter. Det er derfor grunnleggende at arbeidet med digitaliseringstiltak og bruk av standarder blir videreført og prioritert.
Økt digitalisering medfører også mulighet for automatisk innhenting av data. Dette kan lette arbeidsbyrden knyttet til mye registreringsarbeid i dag. I tillegg åpner det opp for en økt satsing på innsiktsanalyser knyttet til kvaliteten på behandlingen, ressursbruken og logistikken knyttet til ulike tjenester. Slike innsiktsanalyser vil etter LMIs mening være avgjørende for effektiv drift av sykehusene framover og kunnskapsbaserte beslutningsgrunnlag om hva som gir mest mulig effekt i forhold til målbildet. LMI støtter at det etableres et nasjonalt kompetansemiljø for samhandling, og finner det naturlig at næringslivet og leverandører blir inkludert i et slikt kompetansemiljø.