Det er en forenklet oppsummering av statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet, Karl Kristian Bekengs innlegg og oppsummering på Arendalsuka. Han hadde da lyttet til en rekke innlegg og korte debatter om hvordan Norge kan bli bedre til å ta i bruk innovasjoner.
Jónas Einarsson, administrerende direktør i Radforsk Investeringsstiftelse, var klar i sin innledning:
– Vi kan ikke forvente at resten av verden skal ta i bruk våre innovasjoner hvis vi ikke tar dem i bruk selv.
At Norge er så trege på å ta i bruk innovasjoner, gjør det vanskeligere å utvikle potensialet i en norsk helsenæring. Når nye behandlinger har kommet den lange veien gjennom Nye Metoder, er det ikke en automatikk i at behandlingen kommer pasienten til nytte eller tas i bruk – da skal det gjennomføres anbud. Dette er ikke nødvendigvis innovasjonsvennlig eller pasientvennlig, spesielt når det er snakk om legemidler som ikke er like. Og Norge bruker mye midler på helse, men lite på innkjøp av nye behandlinger, både legemidler og medisinsk-teknisk utstyr. Er dette egentlig samfunnsøkonomisk og helseøkonomisk smart, eller sparer vi oss til fant?
Det årlige møtet til LMI, Janssen, Novartis, Norway Health Tech og Radforsk Investeringsstiftelse i Arendalsuka – som også er en podkast – var delt i tre bolker, og ble ledet av Einarsson og Radforsk-kollega og podkastprogramleder Elisabeth Kirkeng Andersen.
At potensialet er stort, er det liten tvil om. Det skjer nemlig mye positivt innen både det offentlige og det private innen kliniske studier, og utvikling av nye bedrifter og innovasjoner. Tre eksempler er CONNECT, Nykode Therapeutics og Medistim ASA. Disse ble representert av Sigbjørn Smeland, leder for kreftklinikken, Oslo universitetssykehus og ko-leder av styringsgruppen for CONNECT, Michael Engsig, CEO Nykode Therapeutics og Kari Krogstad, President og CEO i Medistim ASA. Men Nykode må ut av landet for å finne kompetent arbeidskraft, og Medistim møter langt mindre byråkrati og motforestillinger ved utenlandske sykehus når de skal teste ut sine innovasjoner.
Sparer vi oss til fant når vi i Norge bruker relativt lite penger på innkjøp av nye behandlinger og medisinsk-teknisk utstyr? Ja, er det klare svaret til Lena Nymo Helli, administrerende direktør i Norway Health Tech og styreleder ved Finmarkssykehuset HF. Sammen med Kari Rolfsjord, Head of Public Affairs i Novartis Norge og Jan Frich, fagdirektør i Helse Sør-Øst, diskuterte hun hvorvidt betalingsviljen bør justeres i tråd med prisstigningen ellers i samfunnet, og om man bør se samfunnøkonomisk og helhetlig på regnestykkene, ikke bare tenke i siloer, enkeltdepartementer og enkeltbudsjetter.
Og er det riktig å kjøre anbud på legemidler, putte såkalt like legemidler i samme anbud, og satse alt på én vinner med lavest mulig pris som eneste kriterium? Barbara Suter i Janssen og Henriette Ellefsen Jovik i Melanor var ikke helt enige med Tommy Juhl Nielsen i Sykehusinnkjøp der. Suter pekte på at nye og gamle legemidler puttes inn i samme anbud, selv om de har ulik dosering, ulik administrasjonsform og mange andre forskjeller som også bør telle med. Det er barriere på individuell tilpasset behandling og en begrensning i legenes verktøykasse. Jovik pekte på at anbudspraksisen handler om avtaler som går over lang tid – mange år – med én vinner. Dermed er risikoen for leverandørene enorm, for de som taper anbudsrunden står uten inntekt i flere år. Alt handler om å spare penger på den enkelte avdelings budsjett, men det er ikke bærekraftig for næringslivet og dermed ikke god næringspolitikk.
Statssekretær Karl Kristian Bekeng satt i salen og lyttet til alle innleggene, og fikk oppsummere og svare ut til slutt. Han sier – enkelt oppsummert – nei til samfunnsøkonomiske beregner, nei til å ta legemidler tidlig i bruk til færre pasienter, og ja til nye føringer for Nye Metoder når det gjelder dokumentasjon.
– Det samfunnsøkonomiske perspektivet i forhold til å ta nye legemidler i bruk eller ikke, kan man absolutt ta med i debatten. Men min sosialdemokratiske magefølelse sier at det ikke være et prioriteringskriterium for å si ja eller nei til å ta nye legemidler i bruk.
– Skal vi si ja tidlig, eller skal vi si at når vi innfører, så innfører vi til alle? For helseministeren er det viktig at flest mulig får tilgang. Det er mange ulike modeller, noen land gjør ting på andre måter, og jeg tror vi skal være så ærlige at vi ser til andre land i en prioriteringsmelding, og så blir det opp til Stortinget hvor man skal legge seg.
– Men der vi har mye å gå på, og der jeg merker en positivitet i panelet her, er hvordan vi håndterer manglende dokumentasjon, eller dokumentasjon over for kort tid. Systemet vi har nå, med Nye Metoder, klarer ikke helt å håndtere det – eller Stortinget har ikke gitt noen gode signaler der, og det tror jeg Stortinget må gjøre. Men da må det være som en del av en helhetlig prioriteringsdiskusjon, for hvis man begynner å flytte grensen man nå har lagt, så vil man få virkningseffekter, og det må vi tydeliggjøre i en prioriteringsmelding, sa Bekeng.