Møtet ble avholdt på Radiumhospitalet i Oslo. I møtets første halvdel ble systemet for Nye metoder diskutert i sammenheng med utfordringer som kobles opp mot prioritering i helsevesenet, både når det kommer til medikamenter og medisinsk utstyr. Flere av møtets deltagere poengterte alvorlighetsgraden av at systemet ikke klarer å levere på tilgang til innovative behandlinger. Videre har ulike leverandører av medisinsk utstyr gitt uttrykk for at systemet ikke fungerer.
Flere av deltagerne var også enige i at systemet for Nye metoder ikke er godt nok rustet til å gjøre individuelle vurderinger eller til å følge den medisinske utviklingen.
Jens Plahte, forskningssjef og prosjektleder i PROBA, var klar på at systemet hadde mangler.
– Det er enighet om at vi skal ha et prioriteringssystem, men det er også slik at det er mangel på tillit til systemet blant systemaktører og andre interessenter. – Det er en litt hard dom kanskje, men det er svikt i alle ledd, sa han.
Sakker akterut
– Når vi har klart å komme med innovasjoner for små pasientgrupper med sjeldne sykdommer, kan vi faktisk ikke bruke det systemet vi har i dag, og det peker også spesialistmiljøene våre veldig tydelig på, sa Karita Bekkemellem.
Videre trakk Bekkemellem frem mangelen på tilgang for norske pasienter.
– Norge sakker akterut når det gjelder tilgang til nye innovasjoner, og hele 30 prosent av innovasjoner i perioden 2013 til 2019 var ikke tilgjengelig for våre pasienter i 2021. Med tilgjengelighet mener vi tilgang for pasienter i form av faktisk bruk, sa Bekkemellem. – Det er spesielt nye behandlinger innen onkologi og sjeldne sykdommer som ikke er tilgjengeliggjort for norske pasienter. Norge ligger på 7. plass sammenlignet med referanseland, fortsatte hun.
I en analyse gjort av den europeiske bransjeorganisasjonen for legemiddelindustrien (EFPIA) rangeres Norge på en 13. plass i Europa når det gjelder tilgang i form av godkjent nasjonal refusjon, og flere andre analyser peker i samme retning.
– Norge ligger bak, både når det gjelder tilgjengelighet i form av godkjennelse ved refusjon og faktisk opptak og bruk hos norske pasienter, sa Bekkemellem. – Det handler om manglende tillit, det handler om forsinket tilgang, det handler om å ikke håndtere ikke-medisinsk utstyr på en forsvarlig måte og at systemet ikke er rigget for fremtiden, sa hun.
Bekkemellem poengterte også at fire måneder etter evalueringen av Nye metoder ser man fortsatt ikke konkrete endringer som gjør at pasienter kan nyte godt av den kunnskapen man nå har.
Nye metoder 2.0
– Jeg tror vi alle ønsker det samme, nemlig å redde flere av våre kjære, sa Bekkemellem. Videre la hun frem ulike løsninger for hvordan systemet eventuelt vil kunne se ut gjennom en endringsprosess. – For å få på plass de nødvendige endringene må Nye metoder være et dynamisk og fleksibelt system som kontinuerlig tilpasser seg den medisinske utviklingen, sa hun.
I presentasjonen la hun frem tre nøkkelpunkter som må til for å sikre at systemet blir bedre:
- Opprettelse av en styrket referansegruppe som årlig vurderer utviklingen av Nye metoder for å sikre at de legemiddelpolitiske målene ivaretas.
- Økt medvirkning, dialog og transparente prosesser
- Fjerne kravet om at alle nye legemidler skal metodevurderes og gå igjennom systemet for Nye metoder
– Vi har faktisk gode muligheter med det fantastiske som skjer med persontilpasset behandling, mer gentesting slik at hver og en av oss blir spesiell. Nå har vi muligheten til å bygge opp en ny prioriteringsmelding og jeg håper virkelig vi kan gjøre det gjennom en helt annen verdidebatt enn vi har sett de siste årene, sa hun avslutningsvis.
Siste del av møtet var satt av til en paneldebatt, hvor deltagerne sammen fikk diskutere veien videre. Blant debattantene var det enighet om at dagens system for prioriteringer har åpenbare mangler, og bør tilpasses den medisinske utviklingen.
Markus Lindbergh i Kreftforeningen la vekt på bekymringer knyttet til at ressurssterke pasienter har bedre forutsetninger for å kunne kjøpe seg dyre medisiner som Beslutningsforum i utgangspunktet har sagt nei til.
– De som kan bevise at dette fungerte ute har da rett på å komme inn i køen igjen, og kan få tilgang på medisinen gjennom det offentlige, sa Lindbergh.
Det ble også påpekt at å godkjenne individuelle behandlinger vil kunne ha den konsekvensen av å slå negativt ut på andre pasienters behandlingsmuligheter. Dette ble av LMIs Bekkemellem avfeid som et argument i en uverdig verdidebatt.
– Alvorlig syke pasienter skal ikke ha dårlig samvittighet når de kommer til sin spesialist og ber om hjelp. Hvorfor kan vi ikke bruke et system som er godkjent i Europa og hvorfor skal SLV – når de ikke har kompetanse og ressurser nok – sitte på så mange saker at pasientene dør i mellomtiden? spurte hun.
Videre poengterte hun at man må tenke annerledes om økonomiske prioriteringer enn det man gjør i dag.
– Utgifter knyttet til tapt verdiskaping er ikke medregnet i de helseøkonomiske analysene i dag, og derfor mener vi at man må få en prioriteringsdebatt der disse kriteriene er løftet inn i regnestykket. Da kan vi begynne å se på prioritering, sa Bekkemellem.