Det var flere av deltakerne på LMIs digitale medlemsmøte om antibiotika enige i.
LMIs seniorrådgiver Inge Johansen hadde invitert Christine Årdal fra Folkehelseinstituttet, Anders Fallang fra Pfizer og Ole Henrik Eriksen fra Navamedic til å holde innlegg, og dermed var både norske myndigheter, små nordiske selskaper og store internasjonale selskaper representert.
Antibiotikaselskaper går konkurs
Årdal fortalte om selskapene Acheogen og Melinta som begge utviklet antibiotika som kom på markedet i 2018, og som begge erklærte seg konkurs i 2019. Og hun viste til at 28% av antibiotikaselskapene har forlatt dette utfordrende markedet eller dramatisk redusert aktiviteten sin. Blant dem er 29% store internasjonale selskaper, 42% er oppstartsselskaper og 10% er generikaselskaper.
– Så på grunn av at så mange sliter på dette området, har mange rapporter sett på problemet og kommet med anbefalinger. Og alle rapportene sier det samme: man trenger mer finansiering av forskning og utvikling, man trenger nye refusjonsmodeller for å sikre at disse legemidlene blir på markedet og for å sikre at de ikke blir overbrukt. Flere nye organisasjoner er stiftet for å sikre «push»-insentiver som reduserer utviklingskostnadene og risikoen, blant annet industriens eget AMR Action Fund, hvor det skal investeres 1 milliard dollar i antibiotikaforskningen. Så på push-sida har det vært veldig bra støtte. Men «pull»-insentiver, de som skal fikse markedet, sliter vi med. To europeiske land, Storbritannia og Sverige, er i gang med å teste pull-insentiver, altså nye refusjonsmodeller, som skal gjøre det lønnsomt å utvikle nye antibiotika. Målet er sikre at uansett hvor mye eller lite antibiotika som blir brukt, skal selskapene sikres en viss inntjening. Sverige har avtalt med fem ulike antibiotikaselskaper og går videre med dette, mens Storbritannia bare så vidt har begynt. Så Sverige tester dette for verden, rett og slett, sa Årdal.
Sterkt ønske om å finne løsninger
Folkehelseinstituttet leder to av arbeidspakkene som inngår i det treårige prosjektet European Joint Action on Antimicrobial Resistance and HealthCare-Associated Infections (EU-JAMRAI), og Årdal er leder arbeidspakken for forskning og innovasjon. De ønsker å se på Europas reaksjoner på alle rapportene som er laget på området, og hittil har Årdal besøkt 8 av 11 land. Felles for dem alle er at det er et sterkt ønske å finne løsninger og utvikle modeller for å sikre tilgang til både for eksisterende og nye antibiotika. De siste landene skal besøkes i løpet av høsten, og arbeidet publiseres mot slutten av året.
Pfizer: – Det må kunne lønne seg
Pfizer, med sine 100 000 ansatte på verdensbasis, er en global leverandør av antibiotika. Anders Fallang, Medical Lead Hospital i Pfizer i Norge, sier de tar den alvorlige helsemessige trusselen med resistens på alvor, og har tatt – og tar – betydelig ansvar for å løse problemet. Blant annet støtter de Atlas, et av verdens største AMR-overvåkningsprogrammer, som øker kunnskapen om resistensutvikling verden over. De har signert Davoserklæringen fra 2016, er medlem og investor i AMR Action Fund, og støtter riktig bruk, bedre tilgang, bedre diagnostikk, vaksiner, forskning og utvikling.
– Vi ønsker å fortsette å utvikle antibiotika, men det må kunne lønne seg. Det må være en sammenheng mellom pris og riktig bruk, og vi tror det kan insentiveres gjennom nye forretningsmodeller. Vi er et av de største antiinfeksjonsselskapene og vi ønsker å spille en viktig rolle i utviklingen av disse modellene, i nært samarbeid med myndigheter og andre selskaper og organisasjoner. Vi deltar også gjerne i piloter – også i Norge, sa Fallang.
Han mener den politiske viljen er der, og at man ikke har tid til å vente og se på effekten i andre land. Man må starte nå.
Navamedic: – Prisene er bekymringsverdig lave
Navamedic er et annet selskap som satser på antibiotika. Det nordiske selskapet med 30 ansatte og hovedkontor i Oslo, kjøpte nylig markedsføringstillatelser for en portefølje av 9 intravenøse antibiotikaprodukter til sykehusbruk i Norden.
– Mange av disse produktene er gamle travere. Men det er ikke enkelt å holde generiske antibiotika på markedet i Norge, med lave volumer, unike produkter, ønske om lav kostnad, anbud og parallellimport. Det er krevende for et selskap å operere i, fortalte Ole Henrik Eriksen, chief operating officer i selskapet.
Hans ønsker for å gjøre det enklere var mulighet for vekst, forutsigbar omsetning og lønnsomhet per produkt. Bare da legger man grunnlaget for en forretningsvirksomhet.
Han har fått hjelp av LMIs datterselskap Farmastat til å tallfeste summene selskapene tjener på salg av antibiotika i Norge. Tallene gjenspeiler ikke bedriftenes reelle omsetning, siden de vises i maksimal AIP (Apotekenes innkjøpspris). Men de viser at det er 53 firmaer som har totalt 150 antibakterielle midler til systemisk bruk i sin portefølje. Teoretisk omsetning for disse var på 407 millioner kroner, fordelt cirka 50/50 mellom sykehus og apotek. Det største selskapet omsetter for 62 millioner kroner og det minste for 270 000 kroner. Den reelle omsetningen er lavere.
– Av dette utgjør generika ¾, og all generisk antibiotika i Norge er sterkt prisregulert. Det går enten via LIS eller reguleres av trinnpris og utsettes for parallellimport. Vi snakker 75 kroner per innbygger i Norge. Totalkostaden for sammfunnet er latterlig lav, og det sier seg selv at det er helt umulig å drive virksomhet med så lave tall, sa Eriksen.
– Voksenopplæring må til
Han mener det er viktig å kommunisere med norske myndigheter om viktigheten av å beholde de gode gamle preparatene på markedet, de smalspektrede. Og han mener det må til litt voksenopplæring i kommersielle rammevilkår; om lønnsomhet sett i lys av apotekenes innkjøpspris, grossistenes innkjøpspris, anbudsrabatter og trinnpris, og om utfordringer rundt MOQ (Minimum Order Quantities), ledetider og holdbarhet blant annet.
– Kan vi finne løsninger for stabil og forutsigbar omsetning, med langsiktige anbud og samarbeid for å sikre verdikjeden bakover? Kan vi bygge sikkerhetslager i et nordisk offentlig-privat samarbeid? Kan vi se på rammevilkårene som anbud, byttelister, trinnpris og parallellimport?
Curida: – Møtes bare med spørsmål om pris per pakke
Leif Rune Skymoen, daglig leder i Curida, mener alle innlederne satte fingeren på det viktigste.
– Det er total markedssvikt i dette, for hvis vi overlater dette til rene markedsmekanismer, er vi dømt til å feile. Det er ikke samsvar mellom folkehelsebehovet og det markedet som finnes. Skal vi komme noen vei må vi få forståelse for det hos myndighetene, sa Skymoen.
Han mener det er fullt mulig å produsere antibiotika i Norge, men det må gjøres i samarbeid med myndighetene for å sikre at det blir økonomisk bærekraftig for produsentene.
– Når vi har møter med myndighetene om dette, møtes vi med spørsmål om hva prisen blir per pakke. Da begynner du så fullstendig i feil ende, og har tapt før du har begynt. Beredskap koster penger, verktøy til å bekjempe infeksjoner koster penger, reduksjon i resistensproblemet koster penger. Så vi må gjøre den voksenopplæringen som Ole Henrik var inne på, sa Skymoen.
Les også:
Industrien oppretter fond i kampen mot antibiotikaresistens