Vi kan stå overfor en samfunnskollaps. Her i Norge har vi stort sett sittet beskyttet langt unna og observert kriser andre land og regioner har vært igjennom. Nå er vi midt i krisen selv, og aner ikke hvordan vi skal forholde oss, eller hvilke konsekvenser det kan få. Mange begynner å ta innover seg hvor sårbare vi faktisk er. At vi lever i et globalt samfunn der vi alle er avhengige av hverandre – i en uendelig lang verdikjede. At alt fra elektronisk utstyr, medisiner og mat, til ulike tjenester som strømforsyning, søppelkjøring og kollektivtransport faktisk er produsert og utført av mennesker, og at disse faktisk må gå på jobb for å kunne levere disse produktene og tjenestene. Nå sitter tusenvis i karantene, mange er syke, og det får konsekvenser vi bare så vidt har begynt å se konturene av.
Men dette handler ikke bare om hjemmekontor og lokale møter, det handler også om legemiddelproduksjon og legemiddelberedskap. Vår bransje er global, og medisinene norske pasienter bruker – og er avhengige av – kommer fra legemiddelselskaper og -fabrikker verden rundt. Inkludert Kina og India. Det er et paradoks at vi må ha en krise før alvoret synker inn. I mange år har vi i LMI jobbet for at vi må ha langt bedre legemiddelberedskap; større beredskapslagre – både i primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, mindre eksport (parallelleksport) av legemidler vi allerede har importert og trenger sårt selv, forsyningssikkerhet som anbudskriterium, og mer legemiddelproduksjon i Norge, for å nevne noe.