LMIs Line Walen møtte nylig SV og Leger uten grenser til debatt om patenter, og om hvordan dette påvirker tilgang, pris og etterspørsel.
– Patenter er en viktig forutsetning for at legemidler skal bli utviklet. Uten patenter hadde vi ikke kunnet ta sjansen på å sette i gang den svært krevende utviklingsprosessen, sa Line Walen, seniorrådgiver i LMI, til en fullsatt sal i Kulturhuset i Oslo onsdag kveld.
Debatten ble arrangert av organisasjonen Changemaker og studentorganisasjonen Universities Allied For Essential Medicines (UAEM), som begge jobber for viktige temaer – blant annet tilgang til medisiner for alle. Spørsmålene de ønsket svar på var hva det er som påvirker hvilke legemidler man forsker på, hva som bestemmer hvilke medisiner som kommer på markedet, hva som avgjør hva de skal koste og hvem de skal være tilgjengelige for. De ønsket å se dette både i nasjonalt og internasjonalt perspektiv.
– Jeg vil fortsette å bidra i samfunnet
Mulan Friis innledet med å fortelle om sin SMA-diagnose og kampen for å få medisinen Spinraza.
– Medisinen er dyr, men hvis man har en sykdom som er så alvorlig som vår, så ønsker man den mest av alt. For pasienter med SMA type 1 kan medisinen faktisk redde liv. For meg som har SMA type 3 kan den bety at jeg kan fortsette å gå på beina mine, fortsette å jobbe fulltid, bidra i samfunnet, betale skatt og leve et godt liv med god livskvalitet. Jeg kan være en bidragsyter i stedet for å være en belastning. For mine venner med mer alvorlig type grad 2 betyr medisinen faktisk å kunne leve lenger, sa Friis.
Beslutningsforum har sagt ja til SMA-medisin til pasienter under 18 år, men nei til pasienter over 18 år, med begrunnelsen at medisinen er for dyr. SV vil løse dette ved å tvangslisensiere medisinen. Altså tvinge produsenten Biogen til å gi fra seg patentet og la en legemiddelprodusent i Norge produsere Spinraza. SVs Sheida Sangtarash satt i panelet sammen med LMIs Line Walen og Øyunn Holen fra Leger uten grenser.
– Patenter har mange ulemper fordi de blir kjøpt opp av kommersielle aktører som igjen fører til at medisinprisene blir høye, sa Sangtarash, som mener legemiddelindustrien er kynisk.
Hun mener forskning og utvikling av medisiner ofte skjer med offentlige midler og at industrien kjøper patenter og profitterer på disse senere.
– Når vi har så lang patenttid som 20 år kan man spørre seg om det er nødvendig, sa Sangtarsh.
Ikke patent som gjør medisiner kostbare
Line Walen fikk i denne debatten anledning til å svare grundig på beskyldningene og påstandene som stadig hagler mot industrien, og til å forklare ordentlig hvordan patent- og prissystemet virker.
– Først vil jeg understreke at de fleste legemidler i Norge tas i bruk. I en del tilfeller mener myndighetene prisen er akseptabel. Hvis de syns prisen er for høy, går de i forhandlinger med selskapene og partene kommer som regel til enighet slik at pasientene får tilgang til behandlingen. Og oppkjøpene av forskning eller patenter fra forskere ved universitetene, som Sangtarash nevner, er et helt nødvendig samarbeid mellom det offentlige og det private. Grunnforskningen starter i hovedsak ved universitetene og lignende institusjoner. Denne forskningen tar rundt tre år. Så går ulike parter sammen om den årelange og ekstremt kostbare utviklingen videre. Det krever kompetanse og erfaring innen legemiddelutvikling, og det krever store investeringer som universitetene ikke har mulighet til å gjøre. Forskerne som har gjort grunnforskningen får kompensasjon for den innsatsen de har gjort. Hun understreket at det ikke er patentet i seg selv som gjør at medisinen blir kostbar.
– Patenter er avgjørende for at vi får nye medisiner. Ingen ville tørre å ta sjansen på å utvikle medisiner dersom de ikke hadde en rimelig mulighet til å kunne tjene inn igjen kostnadene. Det er det patentene gir en mulighet for. Det tar rundt 15 år å utvikle et legemiddel, det koster mellom 10 og 20 milliarder kroner og 90 prosent mislykkes underveis. Utgiftene til de mislykkede prosjektene må også dekkes. Det som også er viktig å huske på er at patenttiden på 20 år starter å løpe tidlig i utviklingen av et legemiddel, og lenge før legemiddelet kan selges i markedet. Når et ferdig utviklet legemiddel endelig kommer på markedet er det kanskje bare 10 år igjen av patenttiden, og i løpet av disse årene håper selskapet å tjene inn igjen kostnadene. Så patenter er helt nødvendig for legemiddelutvikling, fortalte Line Walen.
Differensierte priser er bærekraftig
POPULÆR DEBATT: Det var fullt hus i salen på Kulturhuset i Oslo.
Øyunn Holen i Leger uten grenser mener likevel at patenter innebærer en del problemer, blant annet at det ikke investeres i forskning der forskningen trengs mest, og at prisene blir for høye for pasienter i fattige land. Hun kritiserte blant andre Pfizer for å ta altfor høy pris for sin vaksine mot lungebetennelse.
Kommunikasjonssjef i Pfizer, Joachim Henriksen, satt i salen og kunne fortelle at han også tidligere var aktiv i Changemaker. Han mener Leger uten grenser fremstiller saken unødig svart-hvitt.
– Leger uten grenser har fått tilgang til disse medisinene til kostpris, og vi har i tillegg gitt mange vaksiner gjennom Gavi. I debatten savner jeg også fokus på differensierte priser; altså at dersom industrien skal kunne selge legemidler til radikalt lave priser i lavinntektsland må det være en aksept for at man ikke samtidig presser prisene ned til et minimum i rike land, sa Henriksen.
Industriens bidrag i fattige land
Legemiddelindustrien er involvert i rundt 300 helsesamarbeid med over 1000 partnere for å bidra til at mennesker i utviklingsland får medisiner og helsehjelp. Line Walen ga tilhørere et eksempel.
– Jeg var hos et av våre medlemsselskaper i går. De har utviklet en medisin mot elveblindhet, og har donert 1,2 milliarder doser av denne medisinen, og foreløpig utryddet sykdommen i fire Sør-amerikanske land. Hvis våre selskaper skal kunne gi legemidler gratis må de kunne tjene penger på andre legemidler, sa Walen.
Verdens mest lønnsomme industrier?
Hun mener det er galt å vise til enkeltselskapers årsregnskaper, da inntjeningen varierer over tid, både for hvert enkelt selskap, og mellom selskaper over tid. Ved lansering av et nytt produkt går lønnsomheten opp en periode, mens den kan være dårligere i andre perioder. På samme måte kan enkelte legemiddelfirmaer gjøre det godt mens andre går dårligere. For bransjen generelt er ikke lønnsomheten høy.
– Det er blitt gjentatt i så mange år at legemiddelindustrien er verdens mest lønnsomme bransje, at folk tror på det. Men lønnsomheten i legemiddelindustrien er lavere enn mange tror. I alle bransjer, også i vår, starter man med de enkleste prosjektene, og i tiår etter tiår har man utviklet medisiner innen stadig vanskeligere felt slik at det blir vanskeligere og vanskeligere å hente ut mer helsegevinst fra nye legemidler. Etter hvert som tiden går blir det vanskeligere og vanskeligere å finne medisiner som kan toppe effekten av de vi allerede har. Det gjør at legemiddelutviklingen koster mer enn tidligere. På 1970-tallet kostet det kanskje 1 milliard kroner å utvikle et legemiddel, i 2018 koster det rundt 15 milliarder. Vi må altså sette inn mer og mer ressurser for å få ut helsegevinst. Rapporter fra for eksempel Deloitte og Boston Consulting Group viser at lønnsomheten i legemiddelindustrien sett under ett er nokså lav. Det gjenspeiler risikoen ved legemiddelutvikling. Men vi håper at ny teknologi, som genterapi, celleterapi osv. skal gi mer helseeffekt slik at vi kan fortsette å utvikle medisiner som vil hjelpe pasienter, sa Walen.
Kan flere utvikle legemidler?
Øyunn Holen i Leger uten grenser fortalte at det finnes flere non for profit-organisasjoner som utvikler medisiner, og flere av debattdeltakerne pekte på muligheten for at det offentlige kan betale for legemiddelutvikling, for eksempel gjennom offentlige fond. Det synes Line Walen i LMI hadde vært flott.
– Det hadde vært bra om flere enn vi i legemiddelindustrien kan bidra til å utvikle medisiner, det ønsker vi hjertelig velkommen. Da er vi flere til å sørge for at hele verdens befolkning får medisinene de trenger. Men det blir jo opp til politikerne og skattebetalerne å bestemme hvor mye penger man kan sette av til slike fond, sa Walen.